Etter over to år og tre operasjoner har jeg innsett at jeg i møte med et helsevesen uten blålysene på, heller vil diagnostiseres av en ROBOT enn en lege. En robot som har mer en 3 minutter til å HØRE på hva jeg sier. Som gir meg tid til å FORKLARE, for jeg har ikke et språk som kan diagnoser og medisinske termer. En robot som DOKUMENTERER det jeg sier på lyd og som tar et bilde av traumet jeg referer til. En robot som bruker KUNSTIG INTELIGENS til å gjøre kalkulasjoner hva som kan feile meg, på et bredere grunnlag enn den legen som akkurat har fått stjerne i boka for å ha operert meg. En robot som ikke opplever min henvendelse som en klage eller som sutring. Sant nok er det dokumentert at også kunstig intelligens har fordommer og behandler personer ut ifra kjønn, alder og rase ulikt. Jeg har likevel et håp om jeg en robot ikke vil bli diagnostisert som en bekymret, redd eller engstelig middelaldrende kvinne. Så vidt meg bekjent så utføres det stikkprøvekontroll av jobben roboter gjør. En eller annen algoritme eller person som tør og vil, og som har som oppgave KVALITETSSIKRE og objektivt stille spørsmål til den jobben som er utført.
Min påstand er at leger har så stor makt, du vet utdanning, kunnskap om kropp og sykdom, erfaring og posisjon i samfunnet, at altfor få tør å stille spørsmål. Som pasient kan du ikke engang forvente at fastleger, manuellterapeuter og sykepleiere velger å stille spørsmål selv ved forhold som er synlig selv for det blotte øye. De burde følge opp pasienten sin, men om de gjør det? Tja, sikkert innimellom, men jeg vil tro altfor sjeldent. Er du som pasient behandlet ved en spesialisthelsetjeneste handler det om roller og hierarkier som er vanskelig å utfordre.
Om du er heldig har du aldri vært alvorlig syk eller skadet. Hverken du eller jeg ønsker å oppleve nettopp det. Blålys, ambulanse og sykehusinnleggelse er skremmende, men også utrolig trygt om du som meg ligger der på bakken og innser at du trenger hjelp. Såret stolthet og såret kropp. Blålysene kommer i stor fart, på alerten og med et åpent sinn om hva som feiler deg. Du kommer til et akuttmottak. Du blir undersøkt og bildediagnostikk, og vurderinger gjort med eksperter fra fjern og nær. Jeg følte meg trygg på at de ville finne ut hva som var feil og de ville gi meg en behandling som i det minste kunne bøte på noe av skaden.
Tiden leger alle sår hevdes det. Det er sikkert en klok og økonomisk riktig tanke for en lege som møter igjen pasienten sin etter en operasjon. Det er ikke lengre blålys og akuttmottak, men oppfølging etter en operasjon. Skaden skal være behandlet. Du skrives ut. Du bør være takknemlig for hjelpa du har fått. Det både var og er jeg.
Men hva når en pasient hevder at den jobben du som kirurg utførte trolig ikke hadde gått etter planen? Hva skjer når en pasient trykker på «den røde knappen» og klager! Først til fastlegen. Så til spesialisthelsetjenesten. Situasjonen er ikke akutt. Pasienten prøver å beskrive situasjonen. Viser fram såret. Er sårbar og redd, ja kanskje skrekkslagen. Forsøk på å forklare hvorfor det må være feil. Hvorfor det er feil, uten å kunne de medisinske begrepene, uten å kjenne hvilke rettigheter de har og hvordan de bør gå fram. Svekket etter skaden, operasjon og rekonvalesens som ikke går som planlagt.
Legen skal høre på deg og helt klar også overhøre deg. Og de bruker makta si og kraften til institusjonen de tilhører, dersom du er så frekk å si at behandlingen ikke gikk bra. Selv om det i ettertid viser seg at pasienten rent faktisk hadde rett, så har legen ofte rett selv om han tok feil. Min dyrekjøpte erfaring er at et stort norsk sykehus i sin ekspertuttalelseframstille med frekkhetens nådegave omtalte meg både som uansvarlig, lite troverdig og engstelig. Jeg har ikke lyst til å si det, men forskningen viser i tillegg at om du er kvinner og litt eldre så stiller du ekstremt svakt i møte med en kirurg.
Lang historie kort. Min beskjedne påstand er at selv ressurssterke pasienter ikke blir hørt i spesialisthelsetjenesten, hos fastleger, hos fysioterapeuter, eller i de instansene som er opprettet for å ivareta pasientsikkerheten. For om du, som meg, har gått runden gjennom Statsforvalterens tilsynsordning og Norsk pasientskadeerstatning så innser du at du som pasient er sjanseløs. Du som pasient har ingen tillit eller troverdighet i disse systemene. Det har leger.
Jeg har bare opplevd et brudd. Et alvorlig brudd. En operasjon. Etter et år skulle skruene ut. En enkel operasjon, sa de. Etterpå opplevde jeg at det kom ut en knokkel på det stedet jeg nettopp var operert. Jeg hadde ikke skadet meg og med min gode erfaring med å ringe medisinsk nødtelefon hadde det vært førstevalget. Kontrollinstansene mener likevel at det er mindre enn 50% sikkert at det nye bruddet ble påført under operasjonen. Jeg leser det som om de tror jeg selv hadde påført meg bruddet den første uka etter operasjonen. Nyoperert eller ikke, jeg hadde ringt 113!
Symptomene var der og jeg var så redd at jeg kontaktet fastlege. Ble sendt hjem. Uka etter var jeg enda dårligere og kontaktet sykehuset.
Jeg var sjanseløs. Saken er den at jeg som pasient ikke har mulighet eller kompetanse nok til å kunne dokumentere min egen skade. Jeg forsøkte. Jeg forsøkte virkelig. Dialogen med pasienten var utført. Historie min som pasient var hørt, og klagen overhørt. Jeg ble sendt ut av kontoret med et smil og nedlatende kommentarer om fjellturer ville gjøre meg bra. Sjekk!
Forskningsbasert kunnskap, fantastisk. Men tror det eller ei, den kan brukes mot deg. Statistikk sannsynlighet. Legen, med forskning i baklomma, kan lene seg på det faktum at det sjeldent oppstår nye brudd etter en slik operasjon.
Kirurgen var ikke undrende. Han ba meg ikke komme tilbake. Han trengte ikke å avklare saken ved å ta et røntgenbilde. Nå tenker du at jeg tuller, men nei det gjør jeg ikke. Jeg lurer om en fotballspiller ville fått samme behandling? Legen kan selv om han tok feil hvile trygt på at det meste havner i kategorien medisinsk god og forsvarlig praksis. Om han tok feil, så er det ikke så farlig om det statistikk sett var liten sjanse for at den skaden du har skulle oppstå. Om han hadde påført meg skaden er ikke godt å si, sier de.
Jeg skulle ønske jeg hadde tatt et bilde av beinet som helt tydelig stakk ut! En radiograf jeg kjenner så skaden to dager etter legen. «Det skal ikke være sånn, men hva de kan gjøre med det vet jeg ikke!», sa hun med bekymret stemme. Jeg personlig er utrolig lei meg for at jeg ikke tok lydopptak av de 5 minuttene jeg var inne med kirurgen. Av dialogen mellom oss, av telefonene som avbrøt undersøkelsen, utfordringen med pc’en som tok vekk fokuset hans. De maksimale to minuttene vi snakket sammen. De sekundene der avgjørelsene som har fått ekstremt store konsekvenser for livet mitt, hverdagen, arbeidsevnen og framtidsutsiktene ble tatt. Sekunder der jeg ikke ble hørt eller tatt på alvor. Sekunder som ble til åtte uker med et alvorlig brudd og en påfølgende omfattende og alvorlig operasjon. Smerter, redsel og fordi jeg bare klagde, utsatte meg for aktiviteter som forverret bruddet og mine utsikter til å bli frisk.
En skade som sakkyndige fra Statsforvalteren og Norsk pasientskade erstatning i tråd med legens egenuttalelse betegnes som liten og med en udiskutabel diagnose som ble fastsatt mellom amputasjoner, bekymring for pasienter skadet i krig og datatrøbbel. De tror på kirurgen og støtter hans vurdering av at det å ikke ta et røntgenbilde eller innkalle meg til en sjekk etter kort tid var forsvarlig pasientbehandling. Kanskje er det forståelig? Jeg framsto nok som, slik de også omtaler meg i saken som en engstelig, kvinnelig pasient i 50-årene. Trolig lite troverdig. Kirurgen hadde jo selv operert og han visste jo at dette var gjort på en bra måte!
Jeg tør ikke tenke på hvordan pasienter med mer komplekse eller psykiske utfordringer blir møtt. De vil vel neppe ha selvtillit eller styrke til å fremme sin egen sak. Det bekymrer meg enda mer.
Gi meg en robot og et system som gir meg et reelt vern som pasient. Jeg trengte det! Jeg vet at det er mange andre pasienter som også ville følt seg tryggere om man viste at også leger og spesialisthelsetjenesten blir sett i kortene. For når jeg trykte på «klage-knappen», ja så fikk jeg virkelig møtt systemet og dets enorme styrke og nettverk. Men da ikke i form av et profesjonelt traumemottak, men som en vegg av medisinfaglig styrke og autoritet jeg skulle ønske hadde blitt brukt på å høre på det jeg sa og som hadde tatt meg på alvor og i det minste gitt meg en liten flik av den profesjonaliteten jeg vet at de kan tilby.
Gi meg en robot som gir meg et system som kan etterprøves!
Gro-Anita Mortensen 