Utenforskapets dilemma – Når å være inne også betyr å være ute

Som barn var jeg veldig sjenert og reservert mot fremmede. Det er jeg egentlig enda, selv om det kanskje ikke virker sånn. Huset vi bodde i og foreldrene mine var en trygg ramme for livet mitt. Siden jeg vokste opp i et gjestgiveri så hos oss var døren alltid åpen. Gjester, ansatte, familie og venner kom og gikk og det var topp. Det var når jeg skulle ut jeg ble litt betenkt.

Lille meg
Foto: Ukjent, men sikkert mamma 🙂

Ute på enga bak huset, ute der de store ungene var. Søstrene og brødrene til vennene min. De som hadde trehytter. Store unger som røkte gress og som hadde blader gjemt i skapene. Eller på førskolen da jeg skulle møte store flokker av unger jeg visste at jeg skulle gå på skole sammen med. Da ble jeg mer usikker. Ikke hadde jeg søsken. Ikke søskenbarn. Jeg var barn av innflyttere og min familie bodde andre steder i landet. Jeg følte meg litt alene.

Barndommens paradis
Foto: Gro-Anita Mortensen

Venner har jeg alltid hatt. Nære venner, som jeg uten tvil foretrakk. I å foretrekke ligger at man ofte velger noe bort. I ettertid ser jeg at min verden nok var tydelig inndelt i kategoriene trygg, utrygg, venn, fremmed, med, ikke med, innafor, utafor. Vi var i lag. Ikke en og en, men grupper. På fotballbanene var jeg utafor. I strikk hopping var jeg innafor. Speideren var jeg med, men aldri innafor. I klassen var jeg innafor, men alltid litt på siden. Når jeg tenker over det, innser jeg hvor lite innafor jeg har følt meg.

Student. Å være student. Å studere. Studentene. Som all kategoriseringer rommer den av studenten et hav av ulikheter, til tross for at man tenker seg det som noe relativt enhetlig. Sant nok var jeg under utdanning. Jeg tilhørte et universitet. Jeg bygget min identitet som student på å tilhøre et fagområde, historie. Mitt fokus var på akkurat det som gjorde mitt prosjekt til noe unikt. Å være unik, å være meg, å ha mine interesser, å følge min drøm, utforske mitt tema. Det vi alle hadde felles var at det nok tok mer tid enn vi hadde tenkt. Vi var litt mislykket og vi erfarte at det å få jobb var mer krevende enn forventet. Det skapte fellesskap.

Syv markblomster under puta og drøm om den du skal gifte deg med.
Foto;; Gro-Anita Mortensen

Jeg er ikke politiker. Ikke er jeg kongelig. Ikke er jeg kjendis som blir invitert på kule fester og får servert champagne på røde løpere. Jeg vet at jeg ikke er innafor i disse miljøene. Det er greit, det er mer og mindre formelle arenaer der jeg ikke er med. Hele livet mitt har jeg kjent på det å være med og det å ikke være. med. Det gjør vi alle, uansett hvor kule vi er eller hvor mange venner vi har.
Når utenforskap blir vanskelig er når vi ikke får være eller føler oss utenfor i settinger der vi MÅ være. På jobb, skole. Eller der vi blir forskjellsbehandlet fordi vi har feil kjønn, hudfarge, at du er innflytter eller sosial status. Kanskje er det sånn at jeg har blitt valgt fra fordi jeg er jente? Kanskje har jeg ikke blitt invitert med på fellesmiddag med de andre foreldrene fordi jeg har vært enslig forsørger? Kanskje? Kanskje ikke?

Det er alltid plass til en til i en sirkel.
Foto: Gro-Anita Mortensen

Å kjenne på utenforskap er enten vil liker det eller ikke, en helt normal følelse. Alt i alt så velger vi like ofte å definere oss utenfor et fellesskap som i et. Når sant skal sies så er hver og en av oss utenfor langt flere fellesskap en dem vi inngår i. Som mennesker er dette noe vi har trent oss på hele livet. Innenfor, utenfor. Ukjent, ukjent. Jente, gutt, usikker. Hjemme, borte, på hytta, i skogen. Det skaper trygghet. I den tryggheten ligger jo dessverre også usikkerheten, frykten, nysgjerrigheten på det vi da ikke får ta del i. Jeg sier ikke at jeg godtar utenforskap. Det jeg sier er at jeg vil tenke mer over hva som skjer når jeg definerer hvem som er i mine sirkler. Jeg tror at mine valg kan gjøre en forskjell. Jeg vet når det gjør vondt å være utanfor og hvor godt det er å være innafor. Nå er det sommer. Vær litt raus og inviter inn. Det er alltid plass til en til i en sirkel.

Reklamer
Publisert i Livet, Livet, familie og hage, Samfunnsfag | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Ute av tiden – kunsten å tenne et bål

Kirkegård? Jeg er helt enig i at det er ønskelig å samle alle som er døde på et sted og i så måte er det lurt med kirkegårder. De fleste av oss har et forhold til kirkegården. Det eksakte stedet der en vi har mistet ligger begravet. Jeg har aldri ønsket å få et forhold til en kirkegård.

Goodbye my friend it’s hard to die
When all the birds are singing in the sky
Now that spring is in the air
Foto: Gro-Anita Mortensen

Mennesker trenger bevis, gjerne fysiske bevis. Kirkegården lager på en måte en fysisk forbindelse mellom oss som lever og den som er død. En måte å opprettholde relasjonen på enten man tror vedkommende er i himmelen eller bare er død, borte, ute av tiden. For meg er kirkegården en praktisk ordning for å oppbevare den som er død, men et sted som strengt tatt er tomt. Min relasjon til mammaen min har ikke noe med det stedet å gjøre.

Mamma døde for nøyaktig 10 år siden. Kreftsykdommen tok deg gradvis bort fra oss. Som den sønnen min som da var 6 år så klokt sa: «Det var ikke så synd at mormor døde, det som var synd var at hun ble så fryktelig syk». Noen ganger er det så lite igjen av et menneske at døden er eneste utvei. Sykdommen hadde spist deg opp innenfra. Sorgen begynte lenge før du døde. Jeg innså at jeg måtte lære å leve uten deg. Lære å leve med tapet og innse at du aldri ville være der for meg igjen, slik som jeg var så vant til. Som du alltid hadde vært og som jeg aldri hadde vært uten. Kjærligheten og omsorgen jeg hadde følt hver eneste dag.  Jeg trodde ikke jeg kunne leve uten den støtten.

Kontraster – i og utenfor tiden. Foto: Johannes Mortensen

I løpet av noen tunge morgentimer i mai for 10 år siden sto jeg plutselig uten denne kjærligheten. Døden er endelig. Jeg var alene. Vi var alene. Hvordan skulle vi klare oss? En ektemann. Tre døtre. Syv barnebarn. Søster. Tanteunger. Venner. Meg.

Hva skjer når man mister noen? Jeg kan jo bare snakke for meg selv. Jeg ble praktisk og hadde fokus på de nære tingene. Bisettelse. Urnenedleggelse. Fotballtrening. Jobb. Skoleavslutning. Dagene kom og gikk, selv om du ikke var her. Sommeren kom. Høsten kom. Bursdagen din den 22. januar. Jul. Jul er ille. Guttene ble større. Fikk jobb. Byttet skole og jobb. Livet skjer. Heldigvis. 10 år er mange år. Mange øyeblikk, små og store. Hverdager. Livet.

Jeg har sørget. Det har vært tungt. Hver eneste dag har jeg kjent på tapet av deg. Jeg har ikke latt meg knekke. Vi har ikke latt oss knekke. Selv om jeg mistet deg mamma, så mistet jeg ikke det du har lært meg. Ingen kan forvente et liv uten smerte, uten tap, uten nederlag, uten sorg, uten kamp for å klare seg. Det viste jeg. I alt du gjorde var hovedfokus på oss, på familien din og barna dine. På meg og barna mine. Jeg viste hva min oppgave var nå. Jeg måtte ta vare på dem rundt meg. Livet må gå videre. Nå ser jeg at det har lært meg å leve med sorgen.

Stolthet.
Foto: Thorleif Thorsen

Om jeg er en elendig datter som ikke kommer så ofte på kirkegården, så er du med meg hver eneste dag. Jeg savner å kunne fortelle deg om mine seiere og sorger. Dele stoltheten over guttene som blir voksne. Jeg vokste opp med trekkhunder. Begge guttene min kjører hund, akkurat som deg. At du ikke var der når de kjørte ut fra Røros og kom i mål er tungt, fordi jeg vet hvor stolt du ville vært. Hvor stort det er med konfirmanter. Hvor godt det hadde vært å være sammen om det. Den gleden fikk vi ikke. Gleden av å være samme om alt. Døden stjal tida vår sammen.

Konfirmasjon. Konfirmant.
Foto: Gro-Anita Mortensen

Vi var mye sammen, hele familien. Vi tente bål og var ute, pukket sopp og bær. Jeg har aldri tenkt at man må lære å tenne bål eller hvor kantareller vokster, det bare kan og vet jeg. Når Johannes perfeksjonere kunsten å tenne et bål, så er du med oss. Du er kanskje ute av tiden, men du er med oss i det vi kan, det vi gjør, i verdiene våre, i fellesskapet vårt, i gleder og i sorger. Du lever i hjertene våre og i det vi gjør og bruker livene våre på. Bålet ditt brenner. Jeg savner deg!

Heidemarie

Publisert i Livet, Livet, familie og hage | Merket med , , , | 1 kommentar