Du som kjenner meg vet at jeg ikke er av den religiøse typen, så å møte verden med et Amen ligger ikke helt for meg. Når sant skal sies er ikke det å jublende og litt blindt godta gitte sannheter, eller gode ideer som popper opp, min største styrke. Jeg må har opplevd at det har oppstått gode ideer, som jeg har kastet meg på. Det kan være seg alt fra å si ja, eller rent faktisk juble over og entusiastisk bidra til at en ide rent faktisk har blitt langt mer konkret og faktisk gjennomførbar. Særlig sent på kvelden, og i godt lag. Det er faktisk ingen grunn til å kjede deg mer med dette, utover å si at det noen gang, fordi jeg kan le av det meste, har blitt en del gode historier ut av det.
Jeg bejubler derimot kritisk tenkning. Det er en ferdighet flere enn meg mener ikke tas på alvor verken i læreplanverket for skolen om man skal tro utdanningsforskning, i vår bruk av media om man skal tro medievitere og rent faktisk er på sosiale medier selv, eller i samfunnsdebatten generelt. I noen sammenhenger kan det å si noen imot, rent faktisk framstå som vanskelig. Det kort vei fra faglig begrunnet kritikk, til at man er inne i ei heksegryte av personlige følelser og krenkelser. Alt tas personlig. Det har nesten blitt umulig må få til en god debatt, enten det dreier seg om koronavaksinemotstandere, nye organisasjonsmodeller i statlig virksomhet, eller miljø- og klimatiltak. Det er jo litt inn å kritisere koronatiltakene, men da vi alle er like usikre på hvor ille det kan bli, sitter vi stille og aksepterer at, ja, men! Det er jo ikke så ille å feire jul med familien eller noe utvalgte venner.
Sant nok er det jo en kjerne av sannhet i at mye rent faktisk er ting vi ikke klarer å overskue konsekvensene av. Hva er egentlig best for miljøet, den gamle dieselbilen eller den nye elbilen? Elbil entusiastene folder hendene og sier Amen, og er i like liten tvil, som tvilerne som undres om det egentlig er så mye bedre med elbiler. Toppledere presenterer nye organisasjonsmodeller, som skal revolusjonere offentlig virksomhet, høylydt akkompagnert med blinkende lys, fanfare og et par halleluja og et amen på allmøter. Ansatte og tillitsvalgte sitter musestille og i sitt stille sinn tenker de: Ja, men…
Kalenderen er det få som diskuterer. Dager kommer, og dager går i en taktfast rytme gjennom året. 1-2-3, ja, det er enkelt. 21. desember. En av 365 dager. Årets mørkeste dag. Det blir ikke mørkere enn i dag. Hallo folkens, det blir ikke mørkere! Jeg er på randen av et Amen her nå. I dag snur sola. Dagene vil bli lengre og lysere. Ja, men sier du kanskje. Det kan jo bli regn, skyer, skodde, tåke og snøstorm. Jeg vet, jeg vet. Livet kan oppleves mørkere. Man kan selvfølgelig stille seg spørsmålet om det virkelig er sommer når det er 7 grader og regn.
Jeg innser at jeg tåler et par ukritiske amen i løpet av året. Den gleden skal jeg gi deg. Ja, men det er ikke fordi jeg mener du har rett. Jeg skjønner at noen ideer som man slett ikke, under noen forutsetninger skal tilslutte seg. Ideer er og kan være skadelige for de verdien vi må verne om i et godt samfunn, frihet, likhet, demokrati, rettssikkerhet, klima og miljø, og fellesskap. Noe vil true de ideene også.
Når sant skal sies, ja så er det mye jeg klarer å leve med. Endringer skaper ofte motstand. Det kan oppleves som mørkt, men kanskje er det akkurat nå det snur. Vintersolverv er ikke bare viktig fordi at sola snur, men fordi det minner meg om at ting endrer seg. Ikke alltid brutalt og over natta, men gradvis, og i det ligger det håp.
Jeg vet at årstidene, månefasene, merkedagene, de følger meg. Jeg vet at når årets mørkeste dag kan oppleves som lys og full av varme, så er det fordi jeg vet at glede, tro, håp og evnen til å glede seg er inne i meg. Jeg tåler endringer og jeg endrer meg, men jeg følger med.
Gro-Anita Mortensen 